The book Garðurinn (The Cemetery) from 2008. Kristian Breidfjord translated into Norwegian.
About the book:
Fjorten år gamle Eyja har nettopp flyttet med foreldrene sine til et murhus i en bydel i Reykjavik, like ved en gammel kirkegård. Eyja vet ikke helt om hun liker tanken på å måtte sove så nær så mange døde mennesker.
Og – som om tankene hennes skulle gå i oppfyllelse – begynner merkelige ting å skje.
Det dukker opp en gutt i blå anorakk, Sölve, som Eyja får en helt spesiell kontakt med. Men hvorfor er Sölve så opptatt av de gamle brevene Eyjas far har funnet i den brukte skinnstolen han har kjøpt til familien? Fra første stund gir stolen Eyja en dårlig følelse, og når faren blir syk skjønner hun at det er opp til henne å redde familien fra de onde kreftene som har tatt bolig i stolen.
From the book:
Vi tråkket opp en sti og jeg leste det som sto på gravstøttene. Gud velsigne deg. Hvil i fred. Velsignet være ditt minne. Det var dødsstille rundt oss – slik man vil ha det på kirkegårder. Sölve gikk foran. Noen snøfnugg hadde satt seg i håret hans, og av og til hørte jeg at han nynnet på en melodi. Ellers var alt stille, merkelig stille. Jeg kom til å se ned på føttene hans, og syntes med ett at jeg ikke hørte noe når han tråkket ned i snøen. Kulden trengte plutselig gjennom ribbenene på meg og låste seg rundt hjertet mitt. Jeg måtte komme meg vekk. Jeg bråstoppet og så meg omkring. Vi var kommet langt inn på kirkegården og porten var langt borte. Kanskje hadde jeg likevel latt meg friste til å løpe ut, men så hørte jeg plutselig to jenter snakke sammen på den andre siden av muren. Da ble jeg meg selv igjen. Ha for slags hysteri var dette? Selv om vi befant oss på kirkegård, var det ingen grunn til innbille seg at vi var omgitt av spøkelser. Ta deg nå sammen, humret jeg til meg selv, og rystet av me dette tullet.
«Kom og se!» hørte jeg Sölve rope. Han sto og ventet på meg ved en høy gravstøtte med et relieff av en svevende engel som holdt et barn i fanget. «Er ikke alt i orden?» spurte han, og trampet med føttene som om han frøs. Og selvsagt hørte jeg trampingen. Likevel var det som om halsen snøret seg sammen da jeg spurte: «Hvorfor er du så godt kjent her inne?»
«Jeg hadde en sommerjobb for kommunen her på kirkegården i fjor.» Ja, sånn måtte det henge sammen. Alt det tullet som faller meg inn. Det var godt at ingen kunne lese tankene mine. Vi gikk videre, og spenningen forsvant sakte men sikkert.
Plutselig snublet jeg og falt med ansiktet først i snøen og mistet futteralet med fløyten. Sölve ga meg hånden og hjalp meg opp igjen.
«Slo du deg?» Han børstet snøen av futteralet og rakte meg det.
«Nei,» løy jeg. Jeg hadde vondt i nesen. Forferdelig så klønete jeg kan være. Og så sammen med denne gutten som hoppet over alle snøskavlene med hendene i bukselommene uten å miste balansen! Jeg dro votten over nesen og den ble straks farget av blod.
«Du må ha slått deg på futteralet,» sa Sölve og så bekymringsfullt på meg.
«Det går bra. Vi er snart ute nå,» skyndte jeg meg å si. Blodet dryppet ned i snøen og markerte tråkket etter oss ut mot porten. En snøplog kom farende langs Ljosvallagata da vi skulle til å gå over veien, og gjennom drønnet fra plogen hørte jeg Sölve si: «Pass deg!» Jeg følte hånden hans hvile på skulderen min og jeg hadde en fornemmelse av at den var der lenge etter vi hadde sagt farvel til hverandre.
(49-50)